Det er den fineste gaven Bærum har fått noengang: Sonja Henie og skipsreder Niels Onstads donasjon av en privat samling på 300 bilder, samt penger til oppføring og drift av det som ble et av landets flotteste museum og byggverk.
En norsk Hollywood-stjerne av format, og en kunstinteressert, fremsynt forretningsmann fra Oslo. Begge hadde vært bosatt i utlandet i mange år. Og begge ønsket de å gi noe tilbake til Norge. Da de giftet seg i 1956, la de grunnlaget for det som ble to stiftelser som skapte Henie Onstad Kunstsenter. En betydelig samling samtidskunst, og penger til oppføring av et museumsbygg med et fond til den daglige driften, ble deres gave. Det var inn til da den største private donasjon i Norge, beregnet til 70 millioner kroner i 1960-tallets pengeverdi.
Fremtidens kunstopplevelse
Åpningen var 23. august 1968. Med Kong Olav, Sonja Henie og Niels Onstad i spissen for flere hundre prominente gjester kunne senterets første direktør Ole Henrik Moe erklære i sin åpningstale: «Og dermed tar vi det første skritt inn i fremtiden».
Det var et praktbygg i glass, kobber, teak, stein og håndhamret naturbetong. Organisk plassert på den vakre Høvikodden brer senteret seg ut med saler i flere retninger. Foajéen i midten har et trappeløp med overlys som stråler som en prisme – leder vei til sal på sal med kunstopplevelser.
Bygget var de unge arkitektene Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsens første oppdrag.
Det var starten på et kunstsenter-eventyr. Helt unikt både i norsk, og på mange måter europeisk, sammenheng.
Gjennom mangfoldige utstillinger, arrangementer og aktiviteter: Maleri, grafikk, tegning, fotografi, film, skulptur, installasjoner, multimedia, performance, musikk, lyrikk, dans, debatt og verksteder for unge og eldre, ble Henie Onstad på 1970-tallet og inn på 1980-tallet en sydende gryte av kreativitet. Noen ganger i den tradisjonelle enden av skalaen, andre ganger radikalt, banebrytende og provoserende.
Grenseløst spennende
Som unge i Bærum ble vi fascinert av det 19 meter høye Haukeland-verket «Solskulptur», fra 1969, som var motorisert og dreide rundt. Tålmodig måtte vi vente 12 minutter per runde. Nye verdener åpnet seg for oss da vi som barn fikk oppleve performanceutstillinger som «British Thing» i 1972; Absurd og grenseløst, men ytterst spennende kunst vi aldri hadde sett før, en magisk arena for performance.
…Artisten i robotkostyme som sakte krøp over et bord fullt av matvarer og mel, og deretter ledet publikum ut og helt ned på stranden – der han rolig gikk ut og forsvant i havet…
…Den pelskledde mannen som kommer gående med en hjemmelaget kanon og 21 sild i en trillebår. Mens han spiller «God Save The Queen» på trekkspill, sprenger han silda i lufta…
…Samtidig, i parkanlegget, ruller store, hårete gummiballer på 5-6 meter i diameter rundt med alle oss barna på slep. Jeg husker den spesielle lukten av gummien ennå…
Det har vært mange store kunstutstillinger på Høvikodden som har formidlet tidsmessige og grunnleggende temaer på en spennende måte. En de første store suksessene var «Ny kunst i 1000 år» i 1970, der den subtile grensen mellom hva som er kunst og ikke er kunst ble problematisert. Utstillingen ble svært populær, og senteret hadde 158.000 besøkende dette året.
Ved siden av kunstutstilingene, gav det eksperimentelle 70-tallet oss en rekke unike musikkopplevelser på Høvikodden: Arne Nordheims avanserte samtidsmusikk, den fremadstormende jazzgenerasjonen med navn som Jan Garbarek og Terje Rypdal, Cornelius Vreeswijk som satt naken på scenen med sin gitar, det legendariske bandet Soft Machine som serverte sin psykedeliske rock inne i en installasjon av Mark Boyle i 1971. For å nevne noen få. Musikken på Høvikodden er et stort tema i seg selv.
Henie Onstad Kunstsenter har vært gjennom mange faser i løpet av sine fem tiår, og hver og en publikummer har nok sin personlige opplevelse av senteret. Ulike utstillinger har appellert til ulikt publikum. De fem direktørene har også hver på sin måte satt sitt preg på driften.
Det har vært store suksesser, men også dype daler og perioder med ørkesløshet. På 1990- og inn på 2000-tallet var det fallende besøk og konflikter i ledelsen, kontroversielle salg av verk fra den faste samlingen og tapping av fondet for å overleve økonomisk. Det hele toppet seg med at en utstilling i 2003 ble sponset av Absolut Vodka. Konsekvensen var at den kunstneriske ledelsen måtte gå etter hard kritikk.
Kursendring
Da Karin Hellandsjø, med bred kunstfaglig bakgrunn, tiltrådte som direktør i 2005, ble det innledet en prosess for å snu skuta. Senteret ønsket igjen å bli aktuelt og relevant – et museum med tverrkunstneriske opplevelser som både kunne være fornyende og grenseoverskridende.
Det kunstneriske teamet ble forsterket. En av dem som kom inn, var kurator Tone Hansen, i 2008. Da hun overtok som direktør tre år senere, fremhevet hun den internasjonale samtidskunsten som prioritet nummer én. Men samtidig ønsket hun å aktivere Henie Onstads rike arkiver og samlinger.
De siste årene har den nye ledelsen jobbet målbevisst på en rekke områder; restaurering og fornying av bygget, arbeidet med kommunikasjonen og publikumskontakten, og ikke minst med den kunstneriske programmet.
Tiltrekningskraft
I tiden fremover er målet å løfte Henie Onstads kunstneriske profil gjennom en satsing på fotografiet og den historiske avantgarden med utgangspunkt i Fluxus, surrealisme, dadaisme og konstruktivisme – herunder hører naturlig nok den enestående samlingen Henie Onstad har av pionéren Kurt Schwitters.
Samtidig har Henie Onstad mål om å være et tverrkunstnerisk senter for ulike målgrupper, med tiltrekningskraft og appell – både for lokale og internasjonale besøkende.
Etter lange perioder med lave besøkstall, er pilen vendt oppover. I 2016, med japanske Yayoi Kusamas lekne univers av farver og prikker, nådde besøkstallene gamle høyder. Tilsammen hadde Høvikodden 180.000 besøkende dette året, Kusama alene tiltrakk seg 100.000.
Alt ligger til rette for et velfortjent jubileum i 2018.
(Kilder: Henie Onstad Kunstsenter, Budstikka,
Per Hovdenakk, Susanne Rajka, Eivind Storm Bjerke,
Øyvind Holen/Dn, Nasjonalbiblioteket.
Comments are closed.