Trykk “Enter” for å komme videre
Nå skal Kolsaas bestiges – ca1910 (Cr: Nb)

Klatrepionérer med Kolsås som treningsarena

Det var åpenbart en besluttsom gjeng som skulle «innta toppen» på det gamle bildet fra forrige århundreskifte. Kolsås i Bærum pekte seg tidlig ut som et av de største klatrefeltene i Oslo-området, og etter førstebestigningen av Nedre Sydstup i 1904 ble Kolsås etablert som klatreområde. I tiårene som fulgte ble Kolsåsveggene den viktigste arenaen for utviklingen av klatresporten i Norge. Kolsås var landets første sportsklatrefelt.

Impresjonisten Claude Monet sitt maleri av Kolsåstoppen fra 1895. (Cr: Henie Onstad Kunstsenter)
Rutetegning østveggen av Kolsås. Fra tidsskriftet Norsk Fjellsport, 1948.

Sørsiden av Kolsåstoppen har to bratte fjellvegger over hverandre; Øvre og Nedre Sydstup. Da klatrepionérene Therese Bertheau, Henning Tønsberg og søsknene Ingeborg og Kristian Tandberg besteg ruten «Kålbladet» i 1904, gikk startskuddet for Kolsås som klatrearena og treningsfelt. I årene som fulgte skulle kjente størrelser som filosofene Arne Næss og Peter Wessel Zapffe – og en rad jurister med den legendariske jus-professoren Per Augdahl  i spissen – gjøre sitt for at Kolsås skulle bli berømt i det norske klatremiljøet. 

For hver generasjon som kom til ble klatresporten videreutviklet. Nye klatrere forholdt seg til de gamle tradisjoner, men eksperimenterte med nytt utstyr og nye teknikker som drev sporten fremover. Fra å være «en fritidssyssel for piperøykende høyesterettsadvokater» er klatringen utviklet seg til å bli landets raskest voksende sport – en sport som praktiseres både utendørs og innendørs av mennesker i alle aldre.

Pionerklatring for begge kjønn – ca 1910. Postkort tegnet av Ole Christoffer Thorkelsen (Cr: Nasjonalbibilioteket)
Klatrelag på Kolsås får instrukser. Foto: Peter Wessel Zapffe, 1924. (Cr: Nb)
Gårdsplassen, en bred hylle midt i østveggen i Kolsås, var et yndet sted for å slappe av mellom slagene. Fotografi av Peter Wessel Zapffe, 1935. (Cr: Nb)
Gårdsplassen – Kolsås, på 1960-tallet.
Klatrer Spilling i Kolsås, 1924. Foto: Peter Wessel Zapffe (Cr: Nb)
Turfolk som har gått stien opp, nyter utsikten på toppen av Kolsås. (Håndkolorert dias / foto: Wilse, 1920)
Klatrepioneren og filosofiprofessoren Peter Wessel Zapffe demonstrerer ferdighetene i søylene foran Universitetets aula, 1918 (Cr: Nasjonalbiblioteket)

Erfarne klatrere sier at Kolsåstoppen har alt: Klatrefelt av varierende vanskelighetsgrad både i øst, syd og i vest. En topp som byr på fremragende utsikt, eksponering og stort antall soltimer. Når sola forsvinner i Østveggen, forflytter man seg over til Øvre eller Nedre Sydstup. På samme måte kan man flytte seg til skyggen på varme dager. Sesongen er lang. Ofte er det start i februar og mars, med gode forhold frem til oktober og november. I Østveggen, samt Dalbokollen øst for selve Kolsåstoppen, finnes også mange ruter for tradisjonell fjellklatring. I tillegg finnes to felt tilrettelagt for sportsklatring ved boligfeltene på Løkenhavna i vest. I dag er det Løkenhavnafeltene, sammen med Øvre Sydstup, som er de mest populære veggene, med mange ruter av varierende vanskelighetsgrad.

Klatremiljøet i Norge var fra starten av 1900-tallet en eksklusiv og celeber gruppe mennesker som hadde kommet gjennom det trange nåløyet for opptak som medlem i Norsk Tindeklubb. Slik forholdt det seg helt frem til 1967, da en gjeng klatrere stiftet landets første åpne klatreklubb. Klubben ble oppkalt etter fjellet de klatret i, og Kolsås Klatreklubb var en realitet. I 2017 gav de ut jubileumsboken «I begynnelsen var fjellet», historien om Kolsås Klatreklubbs første 50 år. I dag har klubben en rekke aktiviteter, både for nybegynnere og erfarne. Klubblokaler og base er Vulkan Klatresenter i Oslo.

Dagens generasjon: Mesterklatrer Nina Hafsaas, født 1994, presentert på nettsiden til Kolsås Klatreklubb. (Facsimile)