Om kunsten: Sverre Hoel intervjuet av
Kari Gjæver Pedersen.
Det er ikke mulig å snakke med Sverre Hoel uten at ateliersaken kommer opp, selv om den altså nå er avgjort. Sverre må flytte arbeidssted. Grunneieren og kommunen forlanger at han river atelieret, verkstedet, lageret og vedskjulet. Så skal alle se fremover. Sverre også.
Men det betyr at rammene for kunsten han lager, er blitt annerledes. Et fysisk mindre rom, betyr fysisk mindre skulpturer. Det er rett og slett ikke plass til å lage store saker lenger.
Det er ikke uten vemod han påpeker det.
– Tiden for de store tingene er over. Om arbeidslivet også er det, vet jeg ikke i dag.
Selv husker jeg veldig godt møtet med en av hans små. Rotta med gule eggeglassører og et litt pågående uttrykk i det spisse ansiktet. Jeg falt pladask. Den var essensen av rotte, selv om den bestod av gamle metalldeler. Og slik er det jo med kunst, at når den er vellykket for deg personlig der du står og glaner, er det fordi den treffer noe i deg. Hva, er usikkert. Uforklarlig, egentlig. Hjertet kanskje, minnebanken kanskje, noe annet kanskje. Men noe altså.
Og så, tenkte jeg, er det vel slik at det han skaper, betyr noe spesielt for Sverre også.
– Når jeg jobber med brukte ting, er jeg opptatt av forvandingen, sier han. Det er jo en slags nostalgi. En fortelling om tingenes historie. Hvordan de er produsert til ett formål, og da synes jeg det er interessant å pense det inn på et annet spor, gjerne gjennom å kombinere flere objekter til et nytt uttrykk. Du lurer det første formålet. Det er moro. Jeg leker.
Og det er noe annet enn dette såkalt nyttige. At kunstens oppgave er at den skal selge, få inn penger. Det er jo ikke noe galt i at kunst selger, men det er ikke målet. Da legger man til side det som er den egentlige verdien, som er kunstens mulighet til personlig erkjennelse, til å åpne dører, for tilskuerne, men også for meg, kunstneren. Det må ikke bli bare pynt og kommers. Jeg vil gjerne bli overrasket over mine egne ting. Da må man ha nødvendig kunstnerisk armslag.
–Hvis vi erkjenner at kunst er nødvendig for oss, åndelig og fysisk, at det kan påvirke selvutviklingen din og at det har en nytteverdi ut over det kommersielle, så må vi ta vare på kunstnerne. Nå vil politikerne i stedet ta fra oss retten til å velge kunstnerne som skal sitte i statens stipendkomiteer, og det sier noe om respekten for kunstnernes samlede faglige erfaringer. Den gjeldende ordningen er en god demokratisk prosess med stemmer fra hele landet. Nå skal flere tusen kvinner og menn med tverrfaglig kunsterfaring erstattes av 5 personer. Det har jeg veldig trøbbel med å skjønne.
Dette avføder en samtale mellom oss om kunstens natur, om det historiske faktum at våre største kunstnerne alltid har møtt motbør, ramaskrik, hyl og harselas, mens de som ble elsket av denne samtiden, nesten alle er glemt. (Jeg holder kvinnene utenfor her, siden de gjerne er glemt uansett om de var gode, provoserende eller ikke).
Et godt salg viser bare hva kjøperne liker nå. Den eksisterende smaken. Gjør et tankeeksperiment. Kast ut Balke, Munch, Krogh, Karsten og fyll opp med populærkunsten fra perioden.
Det skulle blitt et interessant nasjonalmuseum.
Men.
Den eksisterende smaken i Bærum kommune har falt ut til Sverre Hoels fordel flere ganger. Han er tungt representert med mange verker som står på sentrale steder i hele kommunen.
(Når de da ikke står ved Dælivann. Da er de skrap, i følge grunneieren.)
– Hva er det med metall?
– Kjærlighet. Jeg har gjerne en god metallbit i lomma. Det er noe av den samme følelsen som med en rund, god holdestein. Jeg har runde holdejernbiter. Det er hardt og sterkt og gir en trygghet i lomma.
– Jeg har sansen for saker som er ordentlig laget helt fra bunnen av. Det er en av grunnene til at jeg lager slike ting selv. Det er en glede i det. Gi meg en hammer. Hammere er fantastiske redskaper. Jeg har ikke én, jeg har femogtjue. En hammer kan være perfekt til noe og helt ubrukelig til noe annet. Det handler om tyngde, vektfordeling. Han demonstrerer med en fallende knyttneve. Han legger samtidig til: Og så er det vinkelsliper, boremaskin, sveiseapparat. Pluss 7-800 andre dingser.
– Hvilket verktøy er det viktigste?
– Det er vel hue, vel? Han siterer Torgeir Rebolledo Pedersen. “Den har ikke en skrue løs som gjenger skruen selv.»
Før Sverre begynte som kunstner på heltid, jobbet han som grafisk designer i tjue år.
– Og så var det en dag jeg satt der og skulle tegne, og så ville ikke hånden mer. Den ville rett og slett ikke flytte seg. Jeg holdt på med layout på et magasin, og det var ikke snakk om å få til noe bevegelse. Det var veldig traumatisk, det lå noe på lur og trøkka.
– Jeg gikk en tur. Det ble klart for meg at det måtte bli en forandring. Det var slutt på å lage ting der noen andre skulle bestemme hva som var riktig og galt.
– Design var ut.
– Jeg ble veldig inspirert av Rolf Nesch. Han hadde en utstilling i kunstindustrimuseet i 1964, og det var et skikkelig sjokk. Jeg så en masse ting jeg hadde hatt lyst til å gjøre, men som jeg hadde vært redd for skulle virke tullete. Nå skjønte jeg at det var lov. Samtidig var det en utstilling av Kain Tapper, en finsk billedhugger med noen fantastiske treskulpturer. Gjett om det traff. Jeg sjanglet ut.
– Jeg begynte å sette sammen materialer. Det var collageaktig. Jeg kjente i fingrene hvor viktig og riktig det var. Men jeg var veldig redd for å drite meg ut. Heldigvis kom det etablerte kunstnere etter hvert og så på det jeg gjorde, og var begeistret. Det var viktig. Men i dag – i dag vil jeg selv bestemme om det holder.
Nr. 1 «Mitt svin»
– Tittel inspirert av Fredrik Stabel som sier: «Svinet er meget omtalt. Dog hører det til sjeldenhetene at folk taler om sitt eget svin, («mitt svin»), alle taler om andres svin, («ditt svin»).»
Dette er et selvportrett. Det indre svinet. Det er et forsømt svin, det burde komme frem oftere. Men noen har jo svinet fremme for mye. Du skal jo ha en oppmerksomhet på det for å holde det under kontroll slik at det ikke løper av gårde uten styring. Det ser vi jo i dag. Noen av disse svinene er helt fanatiske.
– Noen spesielle du tenker på ?
– Ja!
Nr. 2 «Laang lunsj»
– Jeg fant tilfeldigvis en trestokk som så ut som en fuglekropp. Så satte jeg på et eksosrør, noen jernstenger og noen andre brukte deler. Det lå på bakken mens jeg jobbet, og når jeg var ferdig, reiste jeg den opp. Det var åpenbaring nummer tre.
Det er noe med å ta ting ut i rommet. Ha det i tre dimensjoner. Det er noe du kan gå rundt. Da skjønte jeg hva skuptur var.
– Jeg har endret den mye. Den stod i åkeren først, og speidet høyreist rundt seg. Men så rustet eksosrøret, og da dreiv den og titta rett i bakken, så jeg ga den en orm den kunne trekke opp fra vannet.
I dag står den for salg på Galleri Gamle Ormelet på Vasser. Men jeg liker egentlig ikke å selge arbeider. Det blir alltid en trist avskjed.
Jeg tenker at de gamle arbeidene er som en plattform. Noe jeg står på for å komme videre.
Nr. 3 «Trofe»
– Insekter er fascinerende. Det er samlingene av dem også. Disse rare, mangfoldige, vakre, skjøre skapningene, og så den brutale nåla stukket tvers gjennom kroppen før man setter dem på utstilling. Jeg ville lage en insektsamling. Gå inn på detaljene, kropp, vinger, øyne, bein. Materialene i mitt første eksemplar er jern, metalltråd og pleksiglass. Den har den tradisjonelle nåla gjennom ryggen. For å fremheve det brutale, er den i syrefast stål. Men foreløpig er det ikke blitt noen samling.
Nr. 4 «Høst»
– Jeg bygget en sommerfugl av gamle ting, blant annet et plogskjær, og kroppen var et dreid bordbein. Den har følehorn av fjærene fra skoblokker. De henger rett ned, og den ser temmelig gåen ut. Det føles friere å jobbe med dyr enn å avbilde mennesker. Det er jo en slags metafor, og denne er vemodig. Den er dessverre solgt.
Nr. 5 «Kelnerens dans»
– Jeg hadde fått sveisemuligheter. Skulpturen har en glad side og en sint og trist side. Det er det undertrykte sinnet og fortvilelsen. Og den liksomglade fasaden. Historien om en kelner grep meg. Han kunne ikke ytre seg kritisk til gjestene om han trengte det, for da ville han få sparken. Så han smiler, danser og serverer til han ikke kan mer.
Nr. 6 «Hva nå?»
– Denne er eksistensiell. Buret hadde jeg funnet og kjørt over flere ganger, og til slutt åpnet det seg, og da lakket jeg det med gull. Slik ble det et symbol på trygge omgivelser som også er et fangenskap som plutselig åpner seg mot full frihet. Men den friheten, den kan man bli litt i stuss av. Der er blant annet kunstnerne hele tiden, i en ikke-trygg livssituasjon.
Nr 7 «Møte»
– Dette er et møte mellom forenklede og bokstavelig talt istykkerbrutte personfigurer.
Bakgrunnshistorien knytter seg til krigen. Fundamentet til tyskernes luftvernbatterier på Fornebu ble brutt opp i åttiåra, og jeg kunne forsyne meg med betongblokker og armeringsjern. Det dura og skreik av store anleggsmaskiner på området. Det var et arsenal av betonghakker, digre gravemaskiner, bulldosere, hjullastere og trailere. Resultatet ble en fantastisk haug av armeringsjern og betongklumper, 20m i diameter og 4–5 m høy, minst.
Mens jeg dreiv og boret i en sånn digert betongblokk, kom bossen og ville ha meg med på anleggsarbeid, og så benyttet jeg anledningen og pekte og sa:
«Du, den haugen, hva skal du gjøre med den? Kan jeg få den?»
«Ja», sa han.
«Kan du kjøre den et sted for meg?»
«Ja», hvor vil du ha den hen?»
«Foran rådhuset i Sandvika?»
«Nei!»
– Haha. Jeg ble avspist med et tonn. Så fikk jeg lov å disponerte et område på Oksenøya. Jeg lånte gaffeltruck og ordnet med et lite sted jeg kunne overnatte. Det var himmelen. Masse plass og utstyr. Jeg hugget opp blokker, skar armering og boret og støpte, det var en fest.
Skulpturen ble med i min første store utstilling. Jeg plasserte jernbjelker rundt i Sandvika, «Møte» sto i gågata i Sandvika, og Budstikka hadde sendt ut journalister som gikk rundt og intervjuet folk. De håpet nok på å få noen negative kommentarer, og jeg så de huket tak i en eldre dame og spurte hva hun syntes. Hun svarte høyt og tydelig: «Jeg synes den er fin, jeg.» Men Sverre Ørstadvik som var kulturjournalist i Budstikka, skrev: «Hvis dere ikke får fjerne dette, så skal jeg ta affære.» Jeg tror det er et ordrett sitat. Det kunne jo blitt interessant. Men det skjedde ikke noe. Nå står den på Galleri Gamle Ormelet på Tjøme.
Nr. 8 «Løkkesjakk», 2007
«Løkkesjakk» i Løkkehaven i Sandvika består av resirkulerte deler fra forskjellige industrier samt granitt og marmor. Det er tre sjakkspill på de tre bordene. To av bordene har stoler, og ett kommer man inntil med rullestol. Dronningens hode er en avskåret gassflaske, puppene er ventildeksler til gassflasker. Det var en veldig morsom jobb.
Nr. 9 «Dovregubbens hall»
– Dovregubben var en gave til Bærums Kunsthall, men det er ikke penger til frakt og montering. Jeg vet ikke hva som skjer med den når jeg nå skal flytte. På det nye atelieret er det ikke plass til den.
Nr 10 «Aurora Borealis»
– Aurøra Borealis står på Eiksmarka Skole i Bærum og ble avduket den 20. oktober 2000. Den består av 160 aluminiumsrør som henger fritt i en åtte meter lang rekke. Kjell Samkopf hadde komponert musikk for anledningen, Birgitte Grimstad sang og Birger Mistereggen, Knut Aalefjer og Kjell Samkopf spilte på skulpturen.
– – – – –
Om Sverre Hoel (1941)
- Billedhugger, grafiker og tegner, født 26. august 1941.
- Fikk Bærum kommunes Kunstpris i 2002 og Bærum kommunes Kulturpris for 2015.
- Har skapt en rekke kunstverk som står rundt omkring i Bærum. Mange av skulpturene er store og satt sammen av gjenbruksmaterialer.
- Eksempler på arbeider er lydskulpturen «Aurøra Borealis» på Eiksmarka skole, «Løkkesjakk» i Sandvika, «Fossekall» ved Gjettum brannstasjon, «Messingle» ved Musikkflekken i Sandvika.
- Har siden 1979 leiet bolig og verksted i Dæliveien 101, plassen Rølles, som ligger under Dalbo gård på Gjettum. Her begynte han å restaurere gamle bygninger og har i løpet av årene «supplert» med nye, som ikke har vært godkjent av kommunen.
- Er etter lang tids kamp blitt pålagt å rive fem ulovlig oppsatte bygg, og er nå på flyttefot til nye lokaler ved Rykkinn.
«Kunst handler jo ikke primært om å tjene penger, men om å begripe noe ved verden eller oss selv, noe vi tidligere ikke har hatt klart for oss. Glemmer vi det, forsvinner det som er av verdi å ta vare på i kunsten. Da blir det bare kulturnæring tilbake, og da er vi blitt fattigere i ånden.» (Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenposten onsdag 8. november 2017.)
Kommentarfeltet er stengt.