Sommeren 2020 seilte vi vår 1979 Granada 31 «Lily» fra Kristiansund og oppover kysten. Målet er Trænafjorden i Nordland. Her er vår beretning.
Tekst: Jan Carsten Bjerkfelt. Alle foto © ChH / JcB
ETAPPE 2 [25-26. juni] Fra Tranøya ved Lysøysundet ut gjennom Stokksund og opp til Flatanger og Bjørøya. [Utseilt distanse: ca 66 nm]
En lang, fin, varm og døsig sommerdag på Tranøya gjorde godt for et trett mannskap. Når spaghettien er fortært på ettermiddagen og man kan legge seg litt nedpå etterpå, er livet godt.
Tranøya er en naturhavn man kunne ligget flere dager. Usedvanlig fint. Men hva med værmeldingen? Da vi sjekket den i 21-tiden, var det ingen tvil: Det blir en stille natt, lettskyet, flatt hav. Og det er fortsatt langt til Nordland. I vår døgnvillhet bestemmer vi oss for å gå ut kl 2130, og legger opp til å gå for motor hele natten.
Og det angret vi ikke på. Det var en av de helt magiske sommernettene. Vi fulgte leden ut i Lenesfjorden mot Stokksund. Støtte på noen fiskebåter og folk som var ute og fisket i småbåter. Lyst og klar sikt. Vi går inn Stokksund, som vi har hørt så mye om. Og det var et spesielt sted å besøke ved midnatt. Vi seilte gjennom sentrum, under broa og ut i Flesafjorden der vi la oss utaskjærs med kurs mot nord-øst.
Une de ces nuits magiques….
Stille. Ubeskrivelig. Kontemplativt. Kun lyden av vår venn, MD7A. Hurtigruten passerer oss kl 0130. Små holmer og skjær krydrer leden på babord side.
Vi ser noe merkelig på et lite skjær. Det har en jernstake, men også noe pussig til venstre. Det så ut som et menneske som satt urørlig i en liten båt oppe på skjæret.
«Det ser ut som en død mann i en kano», sier jeg.
«En død mann i en kano?», sier hun.
Vi nærmer oss, og det var ikke før etterpå vi så at stedet er merket med synlig vrak i kartet. Og det var det. Noen jernstenger stakk opp. Jeg fikk litt rett i at det kunne fortone seg som en «Dead Man in a Canoe».
Natten gjennom seiler vi inn i Bessakersundet og inn Osenfjorden gjennom Ramsøysundet. På vei inn her, ca klokken fem morgen, møter vi en liten slepebåt. Den har normal lanterneføring. Den putrer forbi. Etter slepebåten ser vi slepet. Det så ut som et sort plastrør, kanskje en halv meter i diameter som fløt etter i vannet. Og det fløt helt klart etter. For det viste seg at røret var ca to kabellengder langt, 3-400 meter. Det sorte røret gled gjennom vannskorpa etter slepebåten, nesten helt umulig å få øye på. På tampen av røret var det festet to små oransje plastblåser. Det var det hele. Forsvarlig sjømannskap? Det hadde vært veldig lett for at en motorbåt ikke hadde sett det lange røret og kjørt over det.
I halv sekstiden går vi gjennom Ramsøysundet. Vi roer ned tempoet og går inn mot noen flytebrygger og får helt på litt diesel fra kanner ombord. Så var det bare å sette kursen over Svesfjorden og inn til Setervågen. Der skal vi slappe av litt og handle. Vi ankommer kl 0630.
Vi har hatt en lang natt, vi er fulle av inntrykk. Flotte Trøndelagskysten. Det store såret i øyet – de utrolig mange sårene i øynene – er likevel den grenseløse vindkraftutbyggingen. Vindmølle på vindmølle, hundrevis, tusenvis ble passert. De kneiser i terrenget. De er ikke pene. De er ofte plassert oppe på berg og fjell ut mot havet, berg og fjell som fra før var uberørt av menneskets inngripen. De dominerer fullstendig landskapet. Rundt dem er det sprengt ut anleggsveier, bygget servicebygg og installasjoner. I den fra før uberørte natur. Disse horrible konstruksjonene vil man angre om noen år. Det er ikke rart at vindkraftmotstanden har tatt seg merkbart opp i disse traktene. Det eneste rette må jo være å plassere vindkraftanleggene flytende langt til havs, så man enkelt kan fjerne dem etter bruk?
Vi fikk oss noen timers søvn. Men gjestehavna på Seter var ikke noe blivende sted, så vi bestemmer oss for å gå ut og seile utaskjærs oppover mot Flatanger. Det blåser friskt, 10-12 sekundmeter fra nordvest og det må jobbes intensivt med seiltrim og navigering. Vi seiler inn i den trange Auksundleia, med urent farvann. Vindforholdene gjør at vi velger å gå en trang led mellom holmer og skjær sør for Håstadholmen for å komme i le på vei inn mot Hasvåg i Flatanger. Etter strabasiøse timer kommer vi inn i etterlengtet smulere farvann i le av Kvaløya ved Kvaløyseter i Flatanger. Vi gikk sakte for motor i sundet, og fikk tid til å lage en enkel middag. Da vi hadde gått gjennom sundet, dreide vi styrbord og putret gjennom Strandasundet og inn i Viksfjorden. Ingen seilbåter å se, kun motorbåter. Vi begynte å saumfare kartet, hadde vi dybde? Det var veldig behagelig å komme inn i dette rolige farvannet etter seilasen utaskjærs. Det som slo oss var hvor vakkert det var i Flatanger. Små, smale sund, nydelige hus og landsteder langs fjorden. Store herregårder. Virkelig et flott sted, med historie og kultur.
En nederlandsk soloseiler gikk i september 2020 på grunn i den trange leden vi seilte inn mot Hasvåg. Han ble funnet i sjokktilstand i en bergsprekk 70 meter fra vraket. Hva som skjedde er vanskelig å si. Kanskje en autopilot som sviktet.
Deretter var det bare å stålsette seg for siste strekk; ut i vindværet, legge oss sør for Kvernøya og stampe oss oppover for motor med vær og vind rett i mot mot vår destinasjon: Det historiske Bjørøyværet med sine mange omkringliggende holmer og øyer. Der skulle det være nok av naturhavner å velge mellom.
Bjørøyværet har hatt en viktig og dominerende rolle i Flatangers historie. Det er gjort arkeologiske funn fra yngre steinalder, og i middelalderen var Bjørøya godssete med mange eiendommer i området utenfor Namdalen. Øya, på 3,9 kvadratkilometer, hadde handelsrettigheter, og det var stor trafikk med damskipsanløp, fiskebåter, stort og smått. Da Namdalen skulle få sin by på midten av 1800-tallet, var Bjørøya et av de mest aktuelle stedene, men valget falt i stedet på Namsos, i 1842. Senere ble det hurtigruteanløp og mye aktivitet, helt til det stilnet hen på 1970-tallet, og den siste dagligvarebutikken ble lagt ned. I dag er det ingen fastboende på Bjørøya.
Men for en historie stedet har! Det er ikke vanskelig å se for seg livet av fiskebåter og sjekter og seilskip fra hine gårde dage. Og nord for Bjørøya fant vi Jensholmen, som var merket som gammelt ankringssted på kartet. Og her, inntil bergveggen, fant vi fortøyningsringer i rustent jern av den gode, gamle sorten. Ingen tvil om at dette stedet hadde vært brukt i seilskutetiden. Båten lå nydelig til, kveldssolen varmet og det var en opplevelse å spise middag på berget.
Det ble tid til en liten tur opp på toppen av øya. Et fantastisk skue, nydelig utsikt. Og der, mot nord-øst, langt der bak i horisonten kunne vi ane Vikna og Rørvik. Og dit skulle vi dagen etter.
