Skandalen i Sandvika: Løkketangen var idyllen som kunne vært reddet.

Den uryddige klyngen av skjeve og sjarmerende hus ble jevnet med jorden. Boliger og lokaler for småindustri ble offer for «sanering».

Løkketangen hadde i flere tiår vært blinket ut som et område som skulle saneres. Med usikkerhet og forfall som resultat. Et tomteselskap hadde litt etter litt kjøpt opp alle eiendommene og planen var å reise et stort kontorbygg med et ruvende tårn på åtte etasjer i midten.

Men slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-årene var en ny tid. Tanken om å verne naturen og skåne miljøet hadde etablert seg i Norge. Det var økende respekt for bygningshistorie og gamle trehusmiljøer. Vellykkede eksempler på bevaring fantes i Grimstad, Lillesand og Arendal. Og ikke minst på Rodeløkka i Oslo, der arkitektstudentenes entusiasme hadde vekket Osloborgernes interesse for å bevare gamle, verdifulle trehusmiljøer.

Folk engasjerer seg

Allerede i april 1968 skriver Kåre O. Lein i et innlegg i Budstikka: «I gamle dager var det et yrende liv i dette området – det krydde av liv overalt. (…) Idag bor det bare omlag femti mennesker på Løkketangen med stort og smått. De fleste er innflyttere, som bor der til de kan skaffe noe annet – men de «opprinnelige» trives riktig godt i dette maleriske og rolige miljø, og gruer seg for den dag da de må pakke sammen og flytte derfra for godt – for husene er «blinket» [for sanering] og det nytter lite å sette seg i mot den videre utvikling av Sandvika sentrum – når det enn måtte bli.»

I mai 1968 roper også arkitekt Knut Wøllo et varsko i Budstikka. Han var ikke imot modernisering og betongbygg, men var sterkt kritisk til utviklingen når alle bygg nå åpenbart skulle fornyes i betong: «Jeg synes litt av målestokken er i ferd med å gå tapt i Sandvika. Dette er ikke en city i en millionby, men en hyggelig forstad, og det er derfor farlig å lage slike mastodontbygg som vi kan se av de siste planene [for Løkketangen].» Wøllo tok til orde for en bevaring og naturlig utbygging som passet inn i miljøet: «Dette er ikke bare mine tanker, men noe som mange andre også begynner å bli opptatt av. Idyllene forsvinner rundt omkring, og vi får Super-Novaer [kjøpesentre] med masse varer, musikk og mennesker overalt. Riktigere er det å bygge slik at det passer inn på stedene – med andre ord få det til å passe inn i målestokken.»​

Betongmareritt

Samtidig hadde «moderniseringen» av sentrum i Sandvika fått alarmklokkene til å ringe. På slutten av 1960-tallet hadde saneringen, fornyelsen, av Sandvika begynt for alvor. I Sandvikas hovedgate, Rådmann Halmrast gate, ble det meste som hadde vært bygget opp i løpet av 100 år revet til fordel for grå, massiv, brutal betong. Etter år med byggearbeider, der i tur og orden Kreditkassegården (1972), Helgerudgården (1973), Trygdegården og politigården (1974) ble oppført, våknet Sandvikas befolkning opp til et sjokk av en erkjennelse: Den storstilte fornyelsen av Sandvika var blitt et eneste stort mareritt av betong. Gågaten som skulle «yngle av liv» og bøte på fraværet av det hyggelige gamle miljøet i Sandvika ble i stedet en gedigen fiasko.

Selv parkbenkene var i betong.

Innbyggerne i Bærum og Sandvika var fortvilte, mens ordføreren stod på talerstolen og forsikret om at «dette vil bli veldig bra». Men folk som hadde et forhold til det opprinnelige Sandvika visste at noe vesentlig i stedets sjel var ødelagt for alltid.

Bevaringstanken vokser

Befolkningen hadde sett hvordan det var blitt i hovedgaten. Nå var blikket rettet mot å bevare Løkketangen, med sitt unike og genuine trehusmiljø. Her kunne man finne en bebyggelse som hadde den opprinnelige utformingen av tomtene i Sandvika. Det var stakittgjerde mot gaten og forhage, med bolighus og bakhage ned mot elven.

I mai 1974 appellerer arkitekt Wøllo til fornuften, under tittelen Løkketangen på en annen måte: «Vi skriver 1974. Denne gangen er det alvor. Reguleringsplanene skal opp til annen gangs behandling i bygningsrådet. Ikke uten sverdslag. Riksantikvaren og Bærum Miljøvern er inne i bildet. Den siste rest av et tidligere Sandvika skal dømmes. Oppfatningen av å [bevare] nærmijløet har skjerpet seg. Byfornyelse trenger ikke lenger bety sanering. (…) Det er enkeltheten, enfoldigheten og tildels klossetheten som gir Løkketangen en unik sjarm. En slik bebyggelse ber ikke om utslettelse, men en ordentlig undersøkelse av hvilke iboende kvaliteter strøket har for befolkningen. Hva med å plassere eldre hus fra Sandvika på Løkketangen og bygge opp et frodig og fargerikt miljø? Ønsker vi et shoppingsenter med rulletrapper, blanke hårde gulv og stiliserte plasttrær, eller vil vi ha et frodig og levende trehusmiljø med brulagte streder, busker og trær?»

Wøllo følger opp med en siste henstilling i Budstikka 11. september 1974, og får til og med støtte av Budstikka, som skriver på på kommentarplass under tittelen Gammel idyll kontra effektiv modernisme: «Bak Ringeriksveien karakteristiske småbyfasade, før man kommer inn i det moderne betong-Sandvika hinsides jernbanelinjen, ligger det dødsdømte Løkketangen, preget av småbyidyll og forfall. Hele området er som kjent regulert til et stort forretningssenter med supermarked og butikker av forskjellig slag. De gamle bygningene på Løkketangen kommer til å forsvinne hvis planene realiseres, men såvidt Budstikken forstår begynner en viss reservasjon å melde seg mot å reise et nytt merkantilt gigantbygg i Sandvika. Enkelte av dem som er interessert i Løkketang-prosjektet er begynt å lukte litt på bevaringstanken og utelukker ikke at det kanskje kunne være like god økonomi å fikse opp de gamle bygningene og gjøre Løkketangen til et levende miljø igjen, med gode butikker i små hus, håndverkere og en liten kro i hyggelige omgivelser mellom Sandvikselva og Rønne-elva, som en gang blir befridd for stank og kloakk. Tiden er kanskje inne til å få igang en seriøs diskusjon om gammel idyll mot effektiv modernisme, før reguleringsforslag og utbygningsplaner er kommet så langt at det aldri mer er noen vei tilbake til det gamle Løkketangen.»

Nederlaget

I dette året, 1974, med aktiv innsats fra Selskabet for Sandvikens Vel, bidro folkemøter og en bevaringsaksjon til at det dannet seg en sterk opinion mot riving av Løkketangen. Men til tross for 12.000 underskrifter og befaring av daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og klage til Kongen, var protestene nyttesløse.

Høsten 1977 ble den gamle bebyggelsen på Løkketangen knust og kjørt bort i løpet av to uker. Slaget var tapt.

Et plaster på såret var at bevaringsaksjonen førte til at de opprinnelige planene om et gigantisk bygg med et høyhus på åtte etasjer i midten ble redusert til en lavere bebyggelse med åpne smug mellom bygningene. Senere ble smugene dekket med glassoverbygg og Løkketangen-senteret fikk den kompakte, ruvende formen den har i dag.

Fra åpningen i 1979 og noen år fremover var det et tyvetalls forretninger i senteret. Men man fikk det aldri til å fungere. Da Sandvika Storsenter åpnet på vestbredden av Sandvikselva i 1993, var det dødsstøtet for Løkketangen-senteret. I dag fremstår Løkketangen som en stor forretningsgård, dominert av Nav-kontorer.

Noe ble spart

Hva er igjen av det opprinnelige Løkketangen? Svært lite, men noe. Monet-huset fra 1894 står der fremdeles, likeså nabohuset med skomakerverkstedet, et av Sandvikas eldste hus med historikk tilbake til 1700-tallet. Noen hus ble også plukket ned og bevart. Etter å ha vært lagret i tyve år ble det gamle huset med farvehandel og gullsmed gjenoppført på andre siden av gaten, i Løkkeparken. Det ble også det gamle huset fra Broveien 3, som i dag huser keramikkverksted og museum på loftet.

Traumet Løkketangen

Selvsagt kan man ikke skru tiden og utviklingen tilbake. Sandvika er blitt mye større, fortettet og er bymessig regulert, med stor handelsaktivitet på vestsiden av elva. Men i 2016 ligger likefullt det gamle sentrum brakk, og Løkketangen er tapt.

Alle – både de som var for og imot utbygging – vet i ettertid at Løkketangen i dag kunne vært Sandvikas idylliske hjerte. Det naturlige midtpunktet.

Det var penger og prestisje som ødela for det unike, gamle miljøet.

I historiens lys uttalte en høyre-politiker for noen år siden: «Vi gjorde mye bra med moderniseringen av Sandvika. Men vi gjorde en stor feil: At vi rev Løkketangen».

Har du synspunkter eller bidrag til denne artikkelen? Send oss en mail!

PS. Hovedbildet er elveleiet på Løkketangen mot sør,  fotografert av Dagbladets Johan Brun gjennom metallåpningene i Løkke Bro – 1961. (Cr: Folkemuseet)

KILDER

Jacob Jacobsen: Sandvika – i Bærum
Sandvika 1979

Rolf Nyboe Nettum: Det Sandvika som forsvant: Minner fra 1920- og 1930-årene
(Høvik 1994)

Michael Sars: Selskapet for Sandvikens Vel gjennom 90 år: En studie i borgerånd
(Sandvika 1986)

Selskapet for Sandvikens Vel: 1896 – 29. juni 1946
Sandvika 1946

Sandvika Museum LofThe

Budstikkas arkiv