KOMMENTAR. Folkeaksjonen som ville bevare og restaurere Løkketangen som originalt trehusmiljø, ble enda sterkere da de brutale og fremmedgjørende betongkonstruksjonene rundt Helgerud-kvartalet kom på plass i 1973. Men eiendomsutbyggerne fikk til slutt viljen sin. Godt hjulpet av et høyrestyrt kommunestyre og sterke krefter i det lokale næringslivet. Vinteren 1977-78 rev man det som kunne blitt Sandvikas Rodeløkka.
Av Jan Carsten Bjerkfelt, redaktør i SummaB
Man raserte et unikt historisk lokalmiljø. Til fordel for et kjøpesenter. Et kjøpesenter som var mislykket fra første dag. Allerede etter få år ble Løkketangen-senteret bygget om for å gjøre det mer attraktivt for butikkene og de handlende. Men nedgangen fortsatte. Da Sandvika Storsenter åpnet i 1993, var det bare skygger igjen av planene for hva «Nye Løkketangen» skulle bli.
I dag er Løkketangen-senteret et helt ordinært, halvtomt kontorbygg som kunne vært plassert hvor som helst. Det hjalp ikke å male det hvitt.
Det ironiske er at arkitekt Knut Wøllo, som var en pragmatisk bevaringstilhenger, allerede i oktober 1974 hadde gått ut i Budstikka med følgende: «Løkketangen kan bevares hvis forretningssenteret flyttes til Hamangsiden.»
Massiv motstand
Fra mars 1969 til september 1979 hadde Asker og Bærums Budstikke 82 nyhetsoppslag og 10 lederartikler om Løkketangen. Det var 34 debattinnlegg, der 24 innsendere ville bevare, tre ville rive og bygge nytt, mens syv var nøytrale. (Kilde: Torgeir Oma/Sandvika Museum LofThe, 2013)
I 1976 skrev over 12.000 bæringer under på et opprop til kommunestyret for bevaring og rehabilitering av gamle Løkketangen og motstand mot flytting av kulturminnet Løkke bro.
Nasjonale fagmiljøer innen arkitektur og miljø var imot riving. Institusjoner som Riksantikvaren frarådet flytting av Løkke bro på det sterkeste.
Likevel sa bygningsrådet ja til byggeplanene. Hvordan kunne det skje?
Gjenskap Løkketangen!
40 år har gått. Sandvika har i to generasjoner lidd av det kalde og upersonlige bymiljøet som ble skapt av betongutbyggerne. Mange Bærumsfolk flyttet ut av bygda, og har ikke kommet tilbake.
Handelstanden har hatt store problemer på østsiden av Sandvikselva, mens storsenteret på vestbredden har blitt større og større.
Men både politikere og utbyggere har åpenbart lært noe av tidligere feil. For eksempel at det må gjøres menneskevennlig og trivelig om folk skal ønske å benytte seg av et sted.
Nå er det storstilte utbyggingsplaner i sentrum øst. Blant annet med riving av flere betongkvartaler, som skal erstattes av moderne konstruksjoner der hensynet til folks trivsel på både gateplan og i boliger høyere oppe er prioritert. Det er også betryggende at utbyggerne benytter seg av de beste norske arkitektmiljøene til oppgaven.
Mye tyder på at det kan bli en ny vår for Sandvika. På samme måte som man har sett i Drammen. Utgangspunktet var tilsynelatende håpløst. Men når man spiller på lag mot et felles mål, kan man oppnå det meste.
De nye byggeforslagene i sentrum, med åpningen av Jørgen Kanitz’ gate mot fjorden og oppgraderingen langs elvebredden, er spennende og positive planer. Men høydene på nybyggene må begrenses – ellers vil problemer med solforhold og skygger skape ny irritasjon.
Det som nå gjenstår, er å rive Løkketangen-senteret og reetablere det trivelige trehusmiljøet som gikk tapt. Monet-huset og skomakerhuset står der heldigvis ennå. De to bevarte bygningene i Løkkehaven kan flyttes tilbake til sin opprinnelige plassering, og flere av de lagrede bygningene kan gjenreises. I hendene på de rette arkitektene, kan Løkketangen gjenskapes og bli Sandvikas største attraksjon og naturlige møtested.
Den idylliske trekanten på tangen mellom Sandvikselva og Rønne elv kan igjen bli Sandvikas navle.
Kommentarfeltet er stengt.