Trykk “Enter” for å komme videre

Aftenpostens nådeløse oppgjør med Sandvika i 1979

Aftenpostens kjente korrespondent og journalist Ulf Andenæs skrev 31. mars 1979 en artikkel om Sandvika. Over en hel side, ledsaget av bilder av John Myhre, ble saken presentert under tittelen:
«Småbymiljøet som ble jevnet med jorden: Sandvika – fra idyll til betonglandskap».
Som et apropos til vår serie om Løkketangen, har SummaB sett nærmere på hva Andenæs hadde på trykk for 40 år siden.

Allerede i artikkelens ingress settes tonen:

«Etter en årrekke med sanering og anleggsvirksomhet er det nye Sandvika i ferd med å finne sin form. Kronen på verket blir lagt i disse dager efterhvert som det store byggeprosjektet på Løkketangen nærmer seg fullførelsen. Meningene er delte om forvandlingene i Sandvika. Ingen skal beskylde Bærum kommune og andre ansvarlige instanser for å ha latt seg hemme av overdreven respekt for det opprinnelige miljøet på stedet.» «…»

«Ingen skal beskylde Bærum kommune og andre ansvarlige instanser for å ha latt seg hemme av overdreven respekt for det opprinnelige miljøet»
• Aftenpostens journalist Ulf Andenæs

Så begynner selve artikkelen:

«Den som idag besøker Sandvika og ikke vet bedre, vil antagelig tro stedet skriver seg fra vår egen tid, fra siste halvdel av det tyvende århundre. Dersom en lokalkjent person forteller ham at Sandvika har sin opprinnelse som strandsted og tradisjonsrikt lokalt knutepunkt fra flere hundre år  tilbake i tiden, vil han ha grunn til å stusse: Hvor er tegnene på at Sandvika er et gammelt miljø? Hvilke trekk i bybildet kan gi antydning om at stedet har opplevd tider før dette?»

Journalist Ulf Andenæs

Ganske enkelt fjernet

«Dersom han saumfarer området, vil den besøkende kanskje oppdage et fåtall gamle bygninger: Løkke restaurant holder fortsatt stand i sitt hus der det kan vises til sammenhengende drift som skjenkested siden 1700-tallet. Malmskrivergården har overlevet som et enda eldre minne om Sandvikas betydning som skipningshavn for Bærums Verk, og dessuten er jernbanestasjonen noenlunde i behold. Men i det store og hele har det sentrale Sandvika gjennomgått en fornyelse etter følgende prinsipp: Den gamle byen er ganske enkelt fjernet, nesten uten spor, og det har skjedd på få år.»

«Idyll ble betonglandskap»: «…Med sin naturskjønne beliggenhet var Sandvika klart avgrenset av åsen over byen, av fjorden og elven.» … «Idag er ikke meget igjen av dette.» … «Byen er blitt skilt fra sjøen, sitt opprinnelige livsgrunnlag, ved en kinesisk mur av en motorvei som med full effekt har lagt en klam hånd over strandlinjen.»

«Det som i mine øyne er en viktig målestokk på om et sted er vellykket, er om det blir godt besøkt eller om folk unngår det. Ingen skal tvile på at Sandvika har slått an.»
• Bærum kommunes finansrådmann gjennom 27 år, Gunnar Reegård

«Efterpåklokskap duger ikke»: «Finansrådmann Gunnar Reegård, gjennom mange år en av de sterke menn i Bærum kommune, har lite til overs for innvendingene som er kommet frem: – Det duger ikke å være efterpåklok, sier han. – Det nye Sandvika ble skapt ut fra sin tids forutsetninger. (…) – Det som i mine øyne er en viktig målestokk på om et sted er vellykket, er om det blir godt besøkt eller om folk unngår det. ingen skal tvile på at Sandvika har slått an, sier han. – Jeg kan ikke unngå å minnes det Sandvika jeg møtte da jeg kom hit i 1952. Idyllen var overdrevet. Jeg glemmer ikke de gamle, dårlige hus, med utedoer, med rotter i bakgårdene… …jeg liker meg her, sier han standhaftig.»

«Sandvikas ulykke»: «Det er ingen grunn til å tvile på finansrådmannens ord om at det gamle Sandvika var modent for utbedring. Men det er mange måter å modernisere på. Aftenposten har rådspurt kyndige arkitekter for å få deres bedømmelse av miljøets utforming.»

«Det er ingen grunn til å tvile på finansrådmannens ord om at det gamle Sandvika var modent for utbedring. Men det er mange måter å modernisere på.»
• Aftenpostens journalist Ulf Andenæs

Kanonaden fra Thiis-Evensen

«Thomas Thiis-Evensen, lærer ved Arkitekthøyskolen, uttrykker forferdelse over byens nye sentrum. – Dersom skjønnhetsverdier overhodet skal tillegges noen betydning, kan jeg knapt huske å ha sett en mer ødeleggende bebyggelse enn dette, sier han i det han peker på betongkonstruksjonene som de siste årene har grodd frem langs gågaten…»

Eksempler på betongbrutalismen i Sandvika fra 1970-tallet. (Faks. Jacob Jacobsen 1979)

«Jeg kan knapt huske å ha sett en mer ødeleggende bebyggelse enn dette.»
• Arkitekt, senere arkitekturprofessor, Thomas Thiis-Evensen

«– Dette kan ikke oppleves som hus, hevder Thiis-Evensen. – Det er en ansamling med grove former i innebyrdes kollisjon. Inntrykket minner om formene som oppstår når man sprenger med dynamitt. Det har man saktens også gjort. Sandviksåsens spiss, som tidligere var et viktig trekk i stedets karakter og ga form til den buede hovedgaten, er skåret rett av som en skalk. Istedenfor har man fått et betongvirvar med en brølende trafikkåre i underetasjen. Bygningene er påfallende feilplassert i sine omgivelser. Man har tatt en porsjon gigantbyggeri fra storbyen og veltet det ut i noe som var dels småbystemning, dels kollete natur. Med denne fullstendige mangel på proporsjoner oppfatter man resultatet som noe brautende, som en invasjon av en ubuden inntrenger.»

Eksempler på betongbrutalismen i Sandvika fra 1970-tallet. (Faks. Jacob Jacobsen 1979)

«Med denne fullstendige mangel på proporsjoner oppfatter man resultatet som noe brautende, som en invasjon av en ubuden inntrenger.»
• Arkitekt, senere arkitekturprofessor, Thomas Thiis-Evensen

«– Hvorfor, spør Thiis-Evensen, – prøvde man ikke da man oppførte de siste nybyggene i hovedgaten, å skape en form for sammenheng med husene på den andre siden? Istedenfor har man fått et overdimensjonert betonglegeme med kjempemessige panoramaglugger som skyter ut i gatelegemet. Dette er sammenstøt – ikke sammenheng.»

(…) «Hans kollega Gunnar Bugge, som selv arbeider i Sandvika, synes Thiis-Evensen er for hård i sin dom. – Sandvikas ulykke var at det ble sanert ved et tidsskille, sier han. – Arkitekturoppfatningen endret seg i løpet av nettopp de årene den sterkeste utbyggingen fant sted. Det nye sentrum ble planlagt mens betong-brutalismen rådet. Da det sto ferdig, hadde smaken allerede endret seg såpass at det ble møtt med uvilje.»

«– Personlig har mitt hjerte aldri banket for Løkketangen. Mange av husene var mindreverdige allerede da de ble bygget. De hadde ingen andre kvaliteter enn at de var gamle. Og blant annet viste en markedsanalyse oss at det var nødvendig med et nytt forretningsentrum [kjøpesenter].»
• Bærum kommunes mangeårige finansrådmann Gunnar Reegård

«Løkketangen fikk folk til å våkne»: Det var først da man skulle sanere Løkketangen, et gammelt arbeiderstrøk side om side med sentrum, at reaksjonene satte inn. Finansrådmann Reegård kan fortelle at det inntil dette tidspunkt ikke hadde kommet frem noen vesentlig uenighet innen kommunen om saneringen. Da man ville gå videre og omforme Løkketangen i tilsvarende [betong] skikkelse, oppsto plutselig en bølge av protestaksjoner. Først efter at resten av Sandvika var en saga blott, ble mange klar over Løkketangens verdi som det eneste gjenværende område av den gamle by. Men protestene førte ikke frem, også Løkketangen ble revet. –  Personlig har mitt hjerte aldri banket for Løkketangen, sier finansrådmannen. – Mange av husene var mindreverdige allerede da de ble bygget. De hadde ingen andre kvaliteter enn at de var gamle. Blant annet viste en markedsanalyse oss at det var nødvendig med et nytt forretningsentrum, fremholder han.»

«En av Løkketangens fremste forsvarere, Jacob Jacobsen, har sitt svar på rede hånd: – Det var 40 års saneringstrusel som gjorde at dette bypartiet forfalt, sier han. – Om Løkketangen var blitt skånet, hadde stedet i det minste bevart et spenningsforhold mellom trebebyggelsen der nede og betongfunkisen oppe i sentrum. Også denne muligheten ble forspilt, påpeker Jacobsen, som er redaktør for den nyutkomne byhistoriske boken Sandvika i Bærum

«Et motiv i oppløsning:» 

«Noe inneklemt blant de fremvoksende byggverker gjenstår en siste levning av det gamle Løkketangen, det såkalte Skomakerhuset som i sin tid ble foreviget av den franske maler Claude Monet på hans meget omtalte bilde av Løkke bro. Broen har vært et yndet motiv for en rekke kunstnere gjennom tidene. Skomakerhuset har fått ligge i fred, men det hjelper lite, for motivet har gått i oppløsning. Tross protester fra Riksantikvaren og en rekke andre kulturinstanser er den berømte bro blitt flyttet et stykke unna, av trafikkhensynsom det heter. Nå finner vi den i en bakevje der den fører intet steds fra og intet steds hen.»

«Den berømte [Løkke] bro er blitt flyttet et stykke unna, av trafikkhensyn som det heter. Nå finner vi den i en bakevje der den fører intet steds fra eller intet steds hen.»
• Aftenpostens journalist Ulf Andenæs

Tross sterke protester, ble det verdifulle kulturminnet Løkke bro flyttet 200 meter oppover elva i 1978. Idag er den degradert til å være en lite benyttet gangbro over til Sandvika videregående skole. (Foto: Jan Carsten Bjerkfelt)

 

Kommentarfeltet er stengt.